Her response in The Jerusalem Post includes this explanation:
While the focus of my column was the Left’s attempt to silence their conservative opponents, I also noted that widespread popular support for Palestinian terrorists in Norway indicates that for many Norwegians, opposition to terrorism is less than comprehensive.
[…]
Since my column was a defense of free speech and a general explanation of why terrorism is antithetical to the foundations of liberal democracy — regardless of its ideological motivations — I did not focus my attention on Norwegian society. I did not discuss Norwegian anti-Semitism or anti-Zionism. Indeed, I purposely ignored these issues.
But when on Friday, Norway’s Deputy Foreign Minister Espen Barth Eide published an unjustified attack on me on these pages, he forced me to take the time to study the intellectual and political climate of hatred towards Israel and Jews that pervades Norwegian society.
The result was the column below. Several Scandinavians requested that we publish a Norwegian translation, and with Ms. Glick’s permission it was kindly translated by Cecilie.
Norges jødeproblem
Caroline Glick
Den norske regjeringen har angrepet oss kun for å ha påpekt på forskjellige måter at Norge ikke burde bruke Breiviks handlinger for å rettferdiggjøre en visere svekking av norsk demokrati.
I kjølvannet av Breiviks massakre av sine landsmenn var jeg forbløffet over hvor fort venstresidens media over hele USA og Europa brukte forbrytelsen hans til å kriminalisere sine ideologiske motsandere på høyresiden. Bare timer etter at Breiviks identitet ble offentliggjort var venstresidens presseorganer og blogger fulle av forsøk på å skyve skylden for Breiviks forbrytelser over på konservative intellektuelle hvis ideer han siterte i et 1500- siders manifest på nettet.
Den avskyen jeg følte over dette frekke forsøket på å bruke Breiviks forbrytelser til å angripe ytringsfrihet fikk meg til å skrive en spalte den 29 juli: “Breivik og totalitære demokrater.” Selv om spalten var fokusert på venstresidens forsøk på kneble sine konservative motstandere, nevnte jeg også at den utbredte støtten i Norge for palestinske terrorister viser at for mange nordmenn er motstand mot terrorisme ikke omfattende.
For å underbygge dette argumentet siterte jeg fra et intervju i Maariv med Norges ambassadør til Israel, Svein Sevje.
Sevje sier at de fleste nordmenn synes at den palestinske motsanden mot en såkalt israelsk “okkupasjon” er riktig, og det er usannsynlig at deres mangel på medfølelse med israelske offer for palestinske terrorhandlinger vil forandre seg i kjølvannet av Breiviks angrep på nordmenn.
Siden min spalte var ment som et forsvar av ytringsfrihet og en generell forklaring på hvorfor terrorisme er anti-tesen til et liberalt demokrati - samme på hvilket ideologiske grunnlag - trakk jeg ikke frem norsk antisemitisme eller anti-zionisme. Ja, jeg overså med vilje disse temaene.
Men da Norges viseutenriksminister Espen Barth Eide på fredag trykket et usaklig angrep på meg på disse sider, tvang han meg til å se nærmere på det intellektuelle og politiske klimaet av hat mot Israel og jøder som gjennomsyrer det norske samfunnet. Dette klimaet er ikke noe moderne fenomen.
Tvert imot er det en av gjennomgangsmelodiene i det norske samfunnet.
I en rapport fra 2006 om jødehat i moderne norske karikaturer utgitt av Jerusalem Center for Public Affairs , bemerket Erez Uriely blant annet at Norge forbød rituelt kosher-slakt i 1929 - tre år før et lignende forbud ble gjennomført i Nazi-Tyskland.
Men mens förbudet mot kosher-slakting ble løftet i etterkrigstidens Tyskland, ble dette aldri gjort i Norge.
Som Uriely sier, gjør Norges forbud mot jødisk rituell slakting jødedommen den eneste religionen som ikke kan dyrkes fritt i Norge.
Fascismen var meget populær i Norge i 1930-årene.
I kjølvannet av nazistinvasjonen, grunnla medlemmer av den norske regjeringen et norsk nazistparti. Sympati for nazistkollaboratører skal være sterkt i dagens Norge.
Manfred Gerstenfeld i JCPA sier i en rapport om økningen av anti-semitistiske angrep i Norge i løpet av 2009 at den norske regjeringen for to år siden satte av mer enn $20 millioner av offentlige midler for å feire den norske forfatteren Knut Hamsun i anledning Nobelprisvinnerens 150-årsdag. New York Times hevder at Norges dronning Sonja i 2009 åpnet de “ett år lange, offentlig finansierte Hamsuns 150 års-jubileum “Hamsun 2009.”“ Men mens Hamsun sikkert var en god skribent, er han bedre kjent for å ha vært en entusiastisk nazist. Hamsun ga nobelprisen sin til nazi-propagandaleder Josef Goebbels. Under et besøk i Tyskland under krigen, fløy Hamsun for å møte Adolf Hitler i hans fjellresidens i Bayern.
Og i 2009 bygde Norge et $20 millioners museum for å hedre hans verk.
Som Uriely sier i sin rapport: “Norsk antisemitisme kommer ikke fra grassrota men fra lederskapet - politikere, organisasjonsledere, kirkeledere og ledende journalister. Den kommer ikke fra muslimer men fra det europeisk-kristne samfunnet.”
Til tross for indignerte påstander om at de to ikke står i forbindelse med hverandre, passer antisemitismen hos den norske eliten inn med deres anti-zionisme. Et tilsynelatende tilfeldig eksempel på denne fusjonen er å finne i Eides angrep på meg i Jerusalem Post fra forrige fredag.
Eides angrep på meg dreide seg om min sitering av ambassadør Sevjes intervju i Maariv. Eide skrev i sin artikkel: “Flere andre israelske media har også hengt seg opp i dette (intervjuet) . “
Det er kanskje sant, men jeg hørte først om Sevjes intervju i USA-media. For å være nøyaktig leste jeg om intervjuet på nettsidene til Commentary Magazine, Jewish Telegraphic Agency og Committee for Accuracy in Middle East Reporting in Ame rica (CAMERA) før jeg leste originalintervjuet på nettsiden til Maariv.
Commentary, JTA og CAMERA er ikke israelske organisasjoner eller media. De er jødiske amerikaneres organisasjoner og media. Det at Eide blander dem sammen med “Israelske media” viser at viseutenriksministeren har vanskeligheter med å skille jøder fra israelere (og som følge, jødehat fra hat av Israel.)
En av de jødiske amerikanerne som gikk til angrep på den norske ambassadørens villighet til å skille mellom palestinske terroristiske mordere av israelere og Breiviks terroristiske mord av nordmenn var Harvard-professoren Alan Dershowitz. Han sier: “Jeg kjenner ikke til noen fornuftig person som har prøvd å rettferdiggjøre terroristangrepet mot Norge. Men det er mange nordmenn som ikke bare rettferdiggjør terroristangrep mot Israel, men også roser dem, støtter dem, hjelper til med å finansiere dem og legitimiserer dem.”
I mars fikk Dershowitz selv føle den norske elitens antisemitisme på kroppen. Han hadde blitt invitert til Norge av en pro-israelsk gruppe for å holde foredrag ved tre norske universiteter. Administrasjonene ved alle tre universitetene nektet å la ham snakke. Til slutt var det uavhengige studentgrupper som inviterte Dershowitz til å holde foredragene.
Som Dershowitz sier i en artikkel i Wall Street Journal var han offer for en uoffisiell norsk universitetsboikott av israelske universiteter. Den uoffisielle boikotten er så omfattende at den forbyr ikke bare israelske akademikere men også ikke-israelske, jødiske akademikere som er pro Israel.
Og hvis det er noen som tror at Norges anti-jødiske boikott skyldes den såkalte “okkupasjonen,” påpeker Dersjowitz at petisjonen som krever akademisk boikott av Israell begynner med “Siden 1948 har staten Israel okkupert palestinsk land.”
Den norske elitens avvisning av Israels rett til å eksistere, og forbudet mot pro-israelske foredragsholdere på universiteter sier mye når det gjelder Norges støtte av Hamas. Hvis Norges motstand mot Israel bare var på grunn av landets størrelse heller enn selve dets eksistens, er det vanskelig å se hvordan Norge opprettholder vennskapelige forhold til Hamas. Hamas er tross alt en folkemyrdende terroristorganisasjon som, på samme måte som nazistene, søker å utslette jødefolket i dets helhet. Men Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre har i en artikkel rettferdiggjort sitt forhold til Hamas og sagt at det var på linje med Norges “dialog”-politikk.
Som Støres assistent Eides hemningsløse og urettferdige kritikk av meg, samt Norges akademiske og i stor grad mediabaserte røsters boikott av pro-israelske stemmer klart viser, er Norges dialog-politikk like selektiv som landets fordømming av terrorisme. Her burde vi ha i minne at Norges herskende klasser støttet Hamas mot Israel in Cast Leadoperasjonen.
Israels tafatte Kadima-regjering begynte operasjonen i Gaza fordi den ikke hadde noe valg. I månedsvis hadde tidligere statsminister Ehud Olmert sittet på hendene mens sør-Israel ble bombardert med et uprovosert regn av tusenvis av raketter fra Gaza. Olert ble tvunget til å gå til aksjon etter at Hamas økte sine rakettangrep i november og begynnelsen av desember 2008.
Mens de ikke nevnte de palestinske angrepene, gikk Norges regjering til angrep på Israel for å forsvare seg selv. Som Støre sa: “Israels bakke-angrep i Gaza representerer en dramatisk økning i konflikten. Norge fordømmer på det sterkeste enhver form for krigshandlinger som fører til sivil lidelse, og krever at Israel trekker tilbake sine styrker øyeblikkelig.”
To av Støres kontakter, Eric Fosse og Mads Gilbert, dro til Gaza under Cast Lead og satte opp en base på Shifa Sykehus. De to ble gjennomgansfigurer i de norske media, som intervjuet dem uavbrutt under konflikten, og derved spredte sine bakvaskende angrep mot den israelske hæren uten spørsmål.
Fosse og Gilbert nevnte aldri at høykommandoen til Hamas befant seg i samme sykehus, i åpent brudd på krigslovene.
Da de kom hjem, skrev de en bok sammen hvor de beskyldte israels forsvarsstyrker for å gå inn i Gaza for å myrde kvinner og barn.
Støre skrev en støtteerklaring på bokens bak-cover.
I januar dro Støre til Israel. Under besøket lot han seg intervjue av (Jerusalem) Post og ignorerte diplomatiske regler og kritiserte Knessets bestemmelse om å danne en parlaments-kommisjon som skulle undersøke utenlandsk finansiering av anti-zionistiske israelske private organisasjoner.
Grunnlaget for kommisjonen var at israelere har rett til å vite at mange grupper som utgir seg for å være israelske, i virkeligheten er utenlandske organisasjoner bemannet med israelsk personell. Og mange av de mest hardbarkede ant-zionistiske organisasjonene med israelsk personell som jobber i Israel, er finansiert av den norske regjeringen.
Under Operation Cast Lead var Oslo åstedet for anti-semitiske opptøyer. Ifølge Eirik Eiglad ropte deltakerne i anti-Israel-demonstrasjonene, og til og med det som skulle være en demonstrasjon for fred: “Drep jødene” og angrep politimenn som prøvde å stoppe opptøyene. Demonstranter i en pro Israel-demonstrasjon ble banket opp. Den israelske ambassaden ble truet. Pro-israelske politikere som deltok i den pro-israelske demonstrasjonen ble banket opp og mottok drapstrusler.
Det er et faktum at dagen før Breiviks massakre av tenåringer på Arbeiderpartiets ungdomsleir på Utøya talte Støre til dem om nødvendigheten av å bryte ned Israels sikkerhetsgjerde. De som deltok på leiren spilte rollespill hvor pro-Hamasaktivister brøt internasjonal lov ved å utfordre Israels lovlige maritime blokkade av Gaza-kystlinjen. De holdt også opp plakater som krevde boikott av Israel.
Til tross for deres åpenlyse fiendtlighet overfor Israel og støtte av folkemyrdende, jødehatende Hamas-terrorister, gjorde hverken jeg eller noen av mine kolleger i Jerusalem Post noe som helst annet enn å fordømme Breiviks barbariske massakre av sine landsmenn. Allikevel kritiserte norske myndigheter oss for bare å ha påpekt at Norge ikke burde bruke Breivik som unnskylding til videre å svekke Norges demokrati.
Etter massakren trykket J Post en godt argumentert, medfølende leder som understreket disse poengene. Som svar ble avisen oversvømt av forskrudde angrep som sa at lederen var ufølsom og unnskyldte Breiviks forbrytelser. Som svar trykket Post en oppfølgende leder forrige fredag hvor de bad om unnskyldning overfor det norske folk for den første lederen. Jeg ble ikke konsultert om denne lederen før den gikk i trykken, og lederen viser ikke mine synspunkt. På den annen side forstår jeg den moralske impulsen det er å ikke ønske å gni salt inn i noens sår, som også var grunnlaget for å skrive den.
Personlig vil jeg ikke be om en liknende unnskyldning fra Norges regjering for dets angrep på meg. Jeg vil ikke be om en unnskyldning fra norske myndigheter og elite for å sverte mitt militærvesen, mitt land og mitt folk. Jeg vil ikke be om en slik unnskyldning fra Norge for å begrense religionsfriheten for jøder i Norge. Jeg vil ikke kreve en unnskyldning fra Norge for å sammenligne Israel med Nazi-Tyskland og for å feire norske nazister.
Jeg vil ikke kreve en slik unnskyldning fordi det er visse handlinger som simpelthen er utilgivelige.
caroline@carolineglick.com
Article in English
Note: Dymphna and I do not read Norwegian, so we would be forced to exclude all Norwegian language comments on this post. This would leave us unable to moderate the comments in a fair and even-handed manner. As a result, comments on this post have been closed.
